sprsml

Logg inn

Logg inn til din konto

Brukernavn *
Passord *
Husk meg

Barnevern – Finansiering til besvær

Skrevet av Steinar Sørensen . i kategorien Rådmannens blogg

Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 

barnevernFinansieringsordningen mellom kommuner er – enkelt sagt – slik at den kommunen som har iverksatt tiltak for barn og familie, også må bære framtidige kostnader.

Dette selv om familien flytter fra kommunen som har begynt tiltaket, og det ender med at annen kommune senere overtar omsorgen for barnet.

Hvorfor skal vi da iverksette tiltak hvis noe tyder på at familien skal flytte? Eller er det god grunn til å stimulere til flytting? Er tiltak ikke besluttet eller sak om undersøkelse henlagt, går en fri av alle framtidige utgifter.

Kynisk eksport
Noen eksempler fra mitt nettverk i noen kommuner:

  • En svært ung dame med flere smårollinger var på flyttefot til kommunen, med tilsagn fra hjemkommunen om romslig startlån. Kommunen ante uråd uro, og tok kontakt med barnevernet i kommunen som hadde gitt blankofullmakt til startlån (slike lån skal være til et konkret prosjekt). Joda, det var absolutt grunn til bekymring for familien, men barnevernet hadde ikke hatt kapasitet til å undersøke ennå. Og så hadde de hørt at hun skulle flytte…

En kynisk vurdering, det er billigere å avskrive et startlån enn å betale for oppveksten til tre barn.

  • En familie med flere barn flyttet til kommunen. Etter kort tid haglet det med bekymringsmeldinger fra offentlige og private. Undersøkelser viste at barna vokste opp under høyst graverende forhold. Omsorgen ble overtatt, barna var så skadet at de måtte til behandling i institusjon før en kunne vurdere plassering i fosterhjem.

Kommunen undersøkte denne saken nærmere, den var besluttet henlagt i tre andre kommuner bare i løpet av det siste året…

  • Helsesøster i kommunen sendte velbegrunnet bekymringsmelding til barnevernet. Etter en tid undersøkte hun status, meldingen var ikke en gang blitt registrert. En hadde hørt at familien skulle flytte, må vite…

Noen år senere var familien doblet, kommunen de da bodde i tok ansvar og fant god grunn til å overta omsorgen for alle barna. Og selvsagt også regninga.

Lojale ansatte
Lista kunne vært lengere, men det får rekke for denne gang. Fenomenene skyldes ikke udugelige ansatte, de alle fleste gjør en faglig god jobb. Samtidig er ansatte smertelig klar over at kostnadene til barnevern gjør et solid innhugg i kommunekassa, og går ut over andre tjenester. Burde vi rådmenn presisere hvor lojaliteten skal gå, ovenfor barn eller arbeidsgiver? Vi tilpasser oss gjerne de systemer vi er underlagt, burde vi hatt annet system for finansiering?   

Alternativ finansieringsordning

..kommuner driver kynisk eksport av barn i stedet for å ta ansvar..
Poenget mitt: Finansieringsordningen stimulerer ikke til godt barnevern, heller tvert imot. Og inntektssystemet for kommunene fanger heller ikke opp utgiftsbehovet for barnevern. I min tid i barnevernet var ordningen slik at foreldrenes bostedskommune måtte betale. Vi var ikke lei oss og foreldrene flyttet slik at vi kunne sende regninga etter. Men vi tok i hvert fall ansvar for barna.

 Kommuner som tar ansvar og initiativ til at omsorgen overtas, gjør det på vegne av storsamfunnet men blir selv sittende med regninga. For å unngå det som er beskrevet, bør staten dekke utgifter der omsorgen er overtatt. Gjør gjerne dette til et nullsumspill gjennom tilsvarende reduksjon i overføringene til kommunesektoren. Unntaket må være der fylkesnemnd eller rett finner at kommunen åpenbart har forsømt seg ved mangel på tidlige tiltak, der bør vi også få regninga.

Fra min stol 
virker det som mange kommuner driver kynisk eksport av barn i stedet for å ta ansvar. Det er åpenbart at annen finansiering ville medvirket som bedre barnevern. Og om vi fikk på pungen grunnet manglende tidlige tiltak, ville vi nok sørget for innholdsrik verktøykasse for barnevernet.

> Oversikt blogginnlegg.