sprsml

Logg inn

Logg inn til din konto

Brukernavn *
Passord *
Husk meg

Vente på en hund

Skrevet av Steinar Sørensen . i kategorien Rådmannens blogg

Brukervurdering: 5 / 5

Sjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktivSjerne aktiv
 

hera1Det er skrevet sterke og gode tekster om å vente på båter og sommervinder, men ikke om å vente på en hund. Her er det et dypt svart hull i kulturarven.

Det er småhederlige unntak i noen barnetekster, men likevel. I stedet har vi nidviser om hundliv, ølhunder, nothundliv og om den fordømte hundvakta. Så herved er utfordringen gitt til alle rikets rimsmeder, gjerne med vakkert tonefølge slik som bare Tonje Unstad eller Tove Karoline Knutsen på sitt beste kan det.

Beslutningen
Fruen og jeg har en tid vurdert å skaffe oss hund. Det er vurdert alle sider, pro et kontra etter alle byråkratiets beste spilleregler og fattet en kvalifisert beslutning. Jepp. Vi var klare for oppgaven, til alt overmål fant vi en oppdretter i nærheten, dyret var født og bestilling gitt. Så langt, så vel.

Ventetiden
Så begynte den lange ventetiden. Jeg fant meg selv påtakelig ofte i dyrebutikker, absolutt nødvendige saker ble anskaffet og noe får nok hedersplassen i garasjen sammen med uunnværligheter fra Netthandelen.

Oppdretter skulle levere ut på tirsdag og onsdag, beskjed om når skulle gis i helga. Jeg var aldri langt fra en fullt oppladet telefon, men ikke. Mandag bare måtte jeg sende en SMS for å høre om penger var kommet på konto, egentlig et hornstøt: Her er jeg! Men ingen beskjed om henting. Tirsdagen hadde jeg selvsagt «pappaperm», og i mitt stille sinn rapporterte jeg oppdretteren til kennelklubben som uansvarlig. Ikke en enkelt melding, men en skarp avskyresolusjon. Heller ikke det hjalp. For ordens skyld, oppdretteren er en hjertevarm fyr med god armkrok for sine dyr, det er ikke det.

Tålmodig og ansvarlig fyr som jeg er, ringe å mase holder jeg meg for god for.

Jeg har ventet før på noe som skulle komme, men dette var noe som var. Det er noe annet.

Tirsdag måtte vi i butikken, av beredskapsmessige tok vi med nypleddet som skulle være med til oppdretter slik at dyret fikk litt mammalukt med seg hjem. I kassakøen kom telefonen, om det passet med henting? Pussig nok, det passet.

Vel hjemme
Nå er dyret endelig vel hjemme. Tiden går til renslighetstrening, uten andre uhell enn en enstemmig jury har gitt meg æren for. Dyret selv benytter noen av de høyst påkrevde anskaffelser når hun skal gjøre kål på en større bjørn til middag. Men først og fremst er det kos.

Fra min stol er det på tide å utbasunere et entusiastisk og oppriktig: Velkommen hjem Hera. Selv tror jeg hun stilltiende samtykker med Maj Britt Andersen: Folk er rare. 

Oversikt mine blogginnlegg.

hera1

 hera7hera6

 

Legg til kommentar


Sikkerhetskode
Vis ny kode